Timothy Hackworth

Han var en av pionerene innen bygging av lokomotiver tidlig på 1800-tallet, og la ned en enorm og imponerende arbeidsinnsats for å få de tidlige lokomotivene til å fungere bedre. Han bygget også et lokomotiv til Rainhill-konkurransen i 1829 på fritiden. 

Timothy Hackworth ble født den 22. desember 1786 i Wylam i grevskapet Northumberland, ikke så langt fra Newcastle On Tyne, nordøst i England. Han var eldstemann i en søskenflokk på syv. Hans far, John Hackworth, var formann for smia ved kullgruven Wylam Colliery. Der arbeidet han bl.a. med dampkjeler til stasjonære dampmaskiner, og hadde ord på seg for å være svært dyktig i sitt arbeid. Unge Timothy begynte i lære på sin fars arbeidsplass da han var 14 år, og jobbet med dampmaskinene ved kullgruven. 

I 1813 giftet Timothy Hackworth seg med Jane Golighty. Etter at han var ferdig med læretiden, overtok Timothy stillingen som formann i smia. Kull fra gruveanlegget ble transportert på en 8 km lang bane til en havn i elva Tyne. Vognene ble trukket av hester på primitive skinner. Slike baner var vanlige ved gruver og større jernverk på den tiden. Richard Trevithick var først ute med å bygge damplokomotiver, men banene de skulle kjøre på tålte ikke vekten av lokomotivene. 

Puffing Billy og Wylam Dilly

Napoleonskrigene hadde ført til mangel på hester og hestefôr, og prisene på både hester og fôr hadde økt kraftig. Gruvens eier, Christopher Blackett, ønsket å ta i bruk damplokomotiv, som på den tiden var på forsøksstadiet. Han satte ned en arbeidsgruppe med ham selv, Timothy Hackworth, ingeniør William Hedley og Jonathan Forster. Sammen skulle de se nærmere på hvilke muligheter som fantes, og hvilke forberedelser som måtte gjøres. Banen måtte forsterkes for å tåle vekten av et lokomotiv. Sammen konstruerte de et lokomotiv som liknet mye på Richard Trevithick sine lokomotiver. Dette ble ingen suksess. 

Etter fiaskoen med det første lokomotivet, konstruerte de et nytt. Lokomotivet ble tatt i bruk i 1814, det var toakslet, og ble kjent under navnet Puffing Billy. Selv om banens skinnegang var blitt forsterket, var loket for tungt. Blackett var ikke villig til å bruke mer penger på å forsterke banen. Problemet ble løst ved å bygge det om fra toakslet til fireakslet, slik at vekten av loket ble fordelt på fire aksler. Dermed ble akseltrykket lavere. Et lokomotiv nummer to, Wylam Dilly, ble bygget året etter. Begge lokene hadde et U-formet stort røykrør gjennom kjelen, fra fyrkassa til skorsteinen. Dermed fikk kjelene større heteflate enn de kjelene dr røykrøret bare gikk rett gjennom kjelen. 

Puffing Billy var et adhesjonslokomotiv, som baserte seg på friksjonen mellom hjul og jevne skinner, i en tid da mange ikke trodde at slike lok ville klare å trekke særlig vekt uten at hjulene begynte å spinne. Puffing Billy og Wylam Dilly ble senere ombygget til å bli toakslede. De må ha fungert ganske bra, for begge var i bruk på Wylam Colliery sin bane til 1862. Puffing Billy står nå på Science Museum i London, mens Wylam Dilly står på Royal Scottish Museum i Edinburgh. 

Stockton and Darlington Railway

Timothy Hackworth var metodist. Arbeidet i kullgruvens verksted innebar også arbeid på søndager, noe som var i strid med Hackworths religiøse tro. I 1815 sluttet han derfor ved Wylam Colliery og flyttet til Walbottle, der han arbeidet som formann i smia ved en annen kullgruve. George Stephenson og hans sønn Robert startet Forth Street Works i Newcastle-on-Tyne i 1823, det som ble Robert Stephenson & Co. Året etter hadde Hackworth et vikariat ved verket. George Stephenson var opptatt med andre prosjekter, mens sønnen Robert Stephenson var i Sør-Amerika. 

Stockton and Darlington Railway åpnet i 1825, og etter anbefaling av George Stephenson fikk Timothy Hackworth samme år stillingen som locomotive superintendent. Hackworths årslønn i 1825 var 150 pund i tillegg til at bolig og brensel ble betalt av banen. Det innebar at han var leder for vedlikehold og ettersyn av lokomotivene, noe som foregikk ved Soho Works i Shildon i grevskapet Durham. Hackworth hadde denne stillingen fram til 1840. Hackworth bosatte seg i Shildon med sin familie. 

Det er rimelig å anta at Timothy Hackworth hadde vært med på byggingen av Locomotion No. 1, det første lokomotivet til Stockton and Darlington Railway. I hvert fall var han med på å sette loket i stand igjen og forbedre det, etter at lokets kjele eksploderte og drepte føreren i 1828. Det var Hackworth som fikk laget et U-formet røykrør gjennom kjelen, slik at heteflaten ble større. De første lokomotivene som Stephenson bygget, var dårlig konstruert og ikke alltid så pålitelige. Det var Hackworth som holdt dem gående og forbedret dem. Han klarte å gjøre lokomotivene mer pålitelige, og det var takket være hans innsats at banen klarte seg økonomisk. 

Ytterligere tre lokomotiver, Hope, Diligence og Black Diamond, ble bygget i månedene som fulgte. Det var takket være Hackworths standhaftighet at lokomotivene ble klare, og at man overvant de vanskelighetene man møtte da lokomotivene skulle settes i driftsklar stand. Dette var i en tid da damplokomotiver var helt nytt og måtte bygges fra bunnen med enkle arbeidsmetoder i forhold til hva som er tilgjengelig i våre dager. Det fantes for eksempel ikke standardiserte skruer. Det skulle gå enda noen år før engelskmannen Joseph Whitworth laget et gjengesystem som ble standard for all mekanisk industri i hele landet. 

Royal George 

De første lokomotivene som far og sønn Stephenson hadde konstruert var ikke like driftssikre og pålitelige, og damplokomotivene hadde møtt motstand fra flere hold. Dette var Timothy Hackworth fast bestemt på å gjøre noe med. I 1827 ble lokomotivet Royal George bygget, som Hackworth hadde designet og konstruert selv.  Royal George var det første lokomotivet med akselrekkefølge 0-6-0, altså seks drivhjul og ingen løpehjul. Royal George var bygget for å klare påkjenningene for daglig drift, og var atskillig mer solid og driftssikker enn de første damplokomotivene som ble bygget av Stephenson til da. 

Royal George hadde også et blåstrør under skorsteinen, noe som ble standard på de aller fleste damplokomotiver. Den brukte dampen fra sylinderne ble ledet ut gjennom blåstrøret, slik at det ble trekk i fyren. Timothy Hackworth regnes som oppfinneren av blåstrøret. Royal George var i bruk på Stockton & Darlington Railway til 1840, og ble senere solgt. I 1829 ble lokomotivet Victory, også dette konstruert av Hackworth, satt i drift på Stockton and Darlington Railway. Hackworth var også med på byggingen av andre lokomotiver, samt flere dampmaskiner til dampskip. 

Sans Pareil på Rainhill i 1829

Jernbanen mellom Liverpool og Manchester var under bygging på denne tiden. I den forbindelse ble det utlyst en konkurranse om hvem som kunne bygge brukbare lokomotiver til banen. Denne konkurransen ble avholdt på Rainhill i oktober 1829, og som kjent var det Stephensons Rocket som vant konkurransen. Timothy Hackworth bygget lokomotivet Sans Pareil. Uten sidestykke på fransk. 

Sans Pareil var litt tyngre enn de 6 tonnene som var fastsatt som maksimal vekt for konkurransen, men fikk likevel delta. En sylinder gikk i stykker før lokomotivet rakk å fullføre løpet. Likevel er det imponerende hva Timothy Hackworth fikk til, tatt i betraktning at han hadde full jobb og 8 barn. Han hadde begrensede økonomiske ressurser. Arbeidsdagene var mye lengre på den tiden enn i våre dager. Likevel hadde han klart å bygge lokomotivet sitt på den lille fritiden han hadde. Han arbeidet ikke på søndager, heller ikke på Sans Pareil, så vidt vi vet.  

Hackworth fikk satt Sans Pareil i stand. Liverpool and Manchester Railway kjøpte lokomotivet, og solgte det senere til Bolton & Leigh Railway, der det var i bruk til 1844. Etter dette ble det brukt som stasjonær dampmaskin, og ble senere restaurert. Det står nå på Shildon Locomotion Museum. 

Senere produksjon

Hackworth fortsatte å arbeide ved Stockton and Darlington Railway til 1840. I tillegg startet han sin egen virksomhet i Shildon sammen med en av sine sønner, John Wesley Hackworth. Her ble det produsert en god del forskjellig maskineri. Russlands første jernbane ble åpnet i 1837 mellom St. Petersburg og Pavlovsk. Banen var 27 km lang. Sporvidden var 6 engelske fot. Det første damplokomotivet til denne jernbanen ble bygget hos Hackworth i Shildon i 1836. John Wesley Hackworth fulgte med til St. Petersburg, og hadde ansvaret for levering og prøvekjøring. De bygget også lokomotivet Samson til Albion Mines Railway i Nova Scotia i 1838. Dette lokomotivet er på Nova Scotia Museum of Industry i Stellarton i Canada. 

Etter at Timothy Hackworth sluttet som locomotive superintendent på Stockton and Darlington Railway i 1840, viet han all sin tid til sin egen virksomhet. Han var involvert i flere prosjekter i den nye industri- og havnebyen Middlesborough, som vokste fram på den tiden. En av Hackworths lærlinger, Daniel Adamson, ble senere ingeniør og startet sin egen virksomhet. Han designet bl.a. dampkjeler. Adamsons design var videreutvikling av de dampkjelene Hackworth hadde laget. 

Sans Pareil II — Hackworths siste lokomotiv

I 1849 fikk Timothy Hackworth ferdigstilt et lokomotiv som fikk navnet Sans Pareil II, oppkalt etter Sans Pareil som deltok i konkurransen på Rainhill 20 år i forveien. Dette loket var et slags demonstrasjonslok, hadde akselrekkefølge 2-2-2 og ble demonstrert på flere baner. Det oppfylte datidens forventninger til et lokomotiv, og etter at det var blitt prøvekjørt på flere baner, ble det kjøpt av York, Newcastle & Berwick Railway. På en strekning på 45 miles klarte loket å trekke 200 tonn på en time og 35 minutter. 

Timothy Hackworth døde av tyfus den 7. juli 1850, 63 år gammel, etter et utbrudd av tyfus i Shildon. Hackworth måtte ikke bare overvinne mange tekniske problemer med de tidlige damplokomotivene. Dette var i en tid da lokomotivkonstruktørene hadde enkle arbeidsmetoder og måtte prøve seg fram, og damplokomotivene hadde møtt sterk motstand fra flere hold. Hackworths betydning for damplokomotivets utvikling i begynnelsen har vært mindre kjent enn andre pionerer som Richard Trevithick og George Stephenson. 

I hans hjemby Shildon er en barneskole også oppkalt etter ham, Timothy Hackworth Primary School.