Svingskiver for damplokomotiver

Større damplokomotiver måtte snus for å kjøre med skorsteinen først. Også en del mindre lokomotiver ble vendt på svingskiver. Dette ble gjort ved hjelp av svingskiver. 

Større damplokomotiver er utstyrt med en egen vogn for kull og vann. En slik vogn kalles en tender, og er permanent sammenkoblet med lokomotivet. Damplokomotiver som har en egen tender, må ofte kjøre med redusert hastighet dersom lokomotivet kjøres med tenderen først. Dette gjelder særlig for lokomotiver som er bygget for å kjøre raske persontog. Det var derfor nødvendig å snu lokomotivet ved togets endestasjon, slik at lokomotivet kjørte med storsteinen først.

Mindre damplokomotiver som ble bygget uten tender, hadde en egen kullkasse og egne vanntanker på lokomotivet. Som regel var kullkassa bakerst på lokomotivet, mens vanntankene ble plassert på hver side av dampkjelen. Slike lokomotiver kalles tanklok, og disse kunne i prinsippet kjøre like bra og like raskt i begge retninger. En del mindre lokomotiver ble likevel snudd på svingskiver. Også materiell for snøbrøyting er blitt snudd på svingskiver. 

Svingskiver for lokomotiver ble som regel anlagt ved lokomotivstaller. Større lokomotivstaller ble bygget som ringstaller rundt en svingskive, slik at lokomotivene kunne kjøres ut fra de enkelte sporene i lokomotivstallen og rett ut på svingskiva. Der kunne lokomotivet snus, slik at det var vendt riktig vei i forhold til togets kjøreretning. Man fikk utnyttet plassen på lokstallområdet bedre med å bygge lokstallene som ringstaller med svingskive i midten. 

Terminologi

På norsk er det svingskiver som er den offisielle betegnelsen som ble brukt. Dreieskive er også brukt. Det kommer formodentlig fra det tyske ordet Drehscheibe. Å tørne lokomotivet eller gå på tørn, betyr ganske enkelt å snu lokomotivet på svingskiva. Tørne kommer formodentlig av at svingskive heter turntable på engelsk. 

Konstruksjon

Svingskiver er bygget opp i ei svingskivegrav, som er en sirkelformet utgraving med en kant mot det omkringliggende terrenget. Nederst langs svingskivegravas kant går en skinne i sirkel. Denne sirkelformede skinnen kalles sporkrans. Over svingskivegrava går et jernbanespor på ei svingskivebru. Midtpunktet på svingskivebrua har en kraftig sentertapp som er lagret opp i midten av den sirkelformede svingskivegrava, slik at svingskivebrua kan rotere i svingskivegrava. Sentertappen kalles også konge eller pivot. 

Svingskivebruer er svingbare om midtpunktet. Ei svingskivebru kan være hel eller leddet. Hvis svingskiva har hel svingskivebru, kalles den balanseskive. Har den leddet svingskivebru, kalles svingskiva leddskive. I hver ende av svingskivebrua er det mindre hjul som løper på sporkransen. På en balanseskive er aldri hjulene i begge endene av svingskivebrua i berøring med sporkransen samtidig. 

På en balanseskive kjøres lokomotivet eller vogna ut på svingskivebrua til tyngdepunktet er på sentertappen. Dermed vil sentertappen bære hele vekten, og hjulene i svingskivebruas ender ikke være i berøring med sporkransen. Da kan et lokomotiv på opp til 100 tonn dreies med håndmakt av et par personer. 

Svingskivebruer som dreies med håndmakt har store spaker som peker utover, slik at de som skyver svingskivebrua rundt kan gå på utsiden av svingskivegrava. Større svingskiver og svingskiver som ofte ble benyttet, ble utstyrt med elektriske motorer som virket på hjulene på sporkransen. På motoriserte svingskiver er svingskivebruene leddet på midten. Dermed vil lokomotivets og svingskivebruas vekt fordeles likt på sentertappen og alle hjulene på svingskivas sporkrans. 

Størrelser

Svingskivene ble dimensjonert for de største lokomotivene som skulle vendes på dem. I Norge var det vanlig å bygge svingskiver med lengder på 12, 15, 18 og 20 meter for lokomotiver. Svingskivenes lengder har ofte vært en begrensende faktor ved utvikling av større lokomotivtyper, og flere steder måtte de svingskivene som eksisterte utvides. De fleste norske damplokomotiver kunne vendes på 18 meters skiver. I Norge begynte man å bygge svingskiver med 20 meters lengde i årene rundt 1. verdenskrig. 20 meter er de lengste svingskivene som er bygger i Norge. I andre land finnes svingskiver som er vesentlig lengre enn 20 meter. 

I Norge fantes det lokomotiver som behøvde svingskive på 20 meter for å kunne vendes. Dette gjaldt de syv «Dovregubbene» eller type 49 som var typebetegnelsen hos NSB. «Stortyskerne» eller godstogslokomotivene som tyskerne sendte 74 stykker av til Norge under 2. verdenskrig, og som ble værende i Norge etter krigen. (typebetegnelse 63), behøvde 20 meters skiver. «Stortyskerne» kunne imidlertid kjøres like fort i begge retninger, opp til 70 km/t.

Svingskiver for vogner

Det fantes også svingskiver for vogner. Stort sett var de for godsvogner, og ble anlagt på steder der det var begrenset med plass. For eksempel fantes det flere slike mindre svingskiver ved sidespor til trelasttomtene ved Norsk Hovedjernbane sin utgangsstasjon i Christiania, der Oslo Sentralstasjon er i vår egen tid. Svingskiver for vogner fantes bl.a. også på godsstasjonen ved Bristol Temple Meads i England på 1800-tallet. På industri- og gruvebaner med små vogner og smal sporvidde ble slike små svingskiver mye brukt. Der lokomotiver ikke kunne komme til, ble vognene enten skjøvet med håndkraft eller trukket av hester. Noen svingskiver kunne ta en godsvogn og et mindre lokomotiv. Svingskiver er også blitt brukt til vending av materiell til snøbrøyting. 

I Norge ble det færre og færre damplokomotiver etter hvert som elektriske og dieseldrevne lokomotiver tok over. De siste damplokomotivene var i ordinær drift fram til 1969/70, og etter det var det ikke bruk for så mange svingskiver lenger. Noen svingskiver blir fremdeles brukt til å vende materiell til snøbrøyting. For eksempel ble de roterende snøplogene snudd på svingskiver. Det finnes derfor svingskiver flere steder i Norge, også etter at dampdriften opphørte. I Lodalen i Oslo er en underjordisk lokomotivstall, Fjellstallen. Denne er bygget som ringstall, og denne har en 20 meters svingskive som fremdeles brukes.  

Svingskivene på Krøderen, Garnes, Kongsberg og Notodden stasjoner er fredet som elementer av stasjons- eller baneanleggene de inngår i. På stasjonene Garnes og Krøderen brukes svingskivene til damplokomotivene på museumsbanene. Det hører med til historien at diesellokomotivene som NSB fikk levert fra Nydqvist & Holm AB, type Di 3, ble vendt på svingskiver. Di 3 ble bygget med førerrom i begge ender, men i det ene førerrommet var det mye høyere støynivå, så lokomotivene ble vendt der dette var mulig.