Senkingen av Donau

I januar 1945 ble det tyske transportskipet ”Donau” senket. Max Manus og Roy Nilsen hadde sneket seg inn under Amerikalinjens kai og satt på limpets, tidsinnstilte sprengladninger. Samtidig klarte de å sette skipet «Rolandseck» ut av spill for en tid.

DS «Donau» ble bygget ved Deschimag Vulkanwerft i Hamburg i 1929, og var opprinnelig eid av Norddeutscher Lloyd i Bremen. Tonnasjen var 9025 bruttoregistertonn. Da 2. verdenskrig brøt ut, ble skipet rekvirert av Kriegsmarine Dienststelle Hamburg. Det ble utstyrt med luftvernskyts og synkeminer, og ble brukt som transportskip, og ble brukt til transport av tropper og utstyr mellom Tyskland og det okkuperte Norge. Skipet ble brukt til å sende utsultede sovjetiske krigsfanger til tvangsarbeid i Norge, og derfor ble Donau kjent som slaveskipet. Den 26. november 1942 ble 532 norske jøder brakt om bord i skipet for transport til Stettin. Derfra ble de sendt videre til Auschwitz. Av disse var det bare ni menn som overlevde.  

Max Manus’ skipssabotasje   

Max Manus hadde fra første stund vært involvert i motstandsarbeid etter den tyske okkupasjonen av Norge. Da det norske nazistiske statspolitiet skulle arrestere ham, hadde han hoppet ut av vinduet og blitt skadet. Under politibevoktning ble han sendt til Ullevål sykehus, men klarte å rømme derfra. Han kom seg til Canada og Storbritannia og kom inn i Kompani Linge. Sammen med Gregers Gram ble han senere sendt til Norge. Oppgavene deres var å drive propaganda og skipssabotasje i Oslo havn. Dessverre var det svært vanskelig for dem å få tak i skikkelig utstyr, og det var en av grunnene til at ikke alt gikk etter planene. De hadde håpet på å få tak i babytorpedoer fra England, men det var ikke mulig. I Oslo hadde de derfor laget babytorpedoer sammen med bl.a. en sveiselærer, og de hadde gjort utallige forsøk på å få den til å fungere. 

Sammen med Gregers Gram hadde Max Manus utført flere sabotasjeaksjoner mot skip på Oslo havn. Gregers Gram var spesialutdannet i propaganda i Storbritannia, og de to brukte mye tid på propagandaarbeid. I likhet med mange andre motstandsfolk opererte de med dekknavn. Max kalte seg Tollef, mens Gregers kalte seg Karl Johan. De brukte også andre dekknavn, og ved hjelp av kontakter klarte de å få laget falske legitimasjonskort. De hadde flere dekningssteder i Oslo hvor de overnattet.

Max Manus og Gregers Gram oppholdt seg i tre døgn under Amerikalinjens kai våren 1944, og satte limpets på skipet «Monte Rosa», som ble brukt til transport av tyske tropper, krigsmateriell og fanger. «Monte Rosa» ble skadet, men kunne repareres. Dessverre ble Gregers Gram skutt og drept av Gestapo på Plasskafeen i Markveien i Oslo den 13. november 1944. I løpet av krigen hadde Max fått mer og mer problemer med nervene, særlig etter Gregers Grams død. 

Forberedelser til senking

Før jul i 1944 begynte Max Manus med forberedelsene til senkingen av Donau. Kampene på Kontinentet pågikk for fullt. I Norge var det om lag 350 000 uthvilte tyske soldater. Mange av dem ble sendt sørover for å delta i kampene på Kontinentet, og for de allierte gjaldt det å legge hindringer i veien for disse troppetransportene. Svenske myndigheter tillot ikke lenger transporter av tyske soldater og utstyr gjennom Sverige med tog, så da måtte de sendes sjøveien. I mars 1945 ble Operasjon Betongblanding iverksatt. Det var en samordnet aksjon mot nord/sørgående jernbanelinjer i Norge, for å sinke tyske troppetransporter til Kontinentet. Men det er en annen historie. 

Den illegale organisasjonen Sjømilitære i Oslo hadde ved hjelp av et godt kontaktnett klart å innhente svært mye informasjon om hva slags last og hvor mange soldater som ble sendt med «Donau» og andre transportskip fra Norge til Tyskland. Flere ganger hadde «Donau» blitt forsøkt senket av britiske fly, uten hell. 

Når «Donau» var i Oslo la den til ved Amerikalinjens kai, som lå øst for Vippetangen. Ved kaia lå den gang en lagerbygning, og i sørenden av denne lagerbygningen var en vareheis som ikke hadde blitt brukt på lenge. Ved hjelp av noen kontaktpersoner som arbeidet der hadde man fått laget et hull i gulvet under vareheisen, og gjennom dette hullet kunne man ved hjelp av en taustige komme seg under kaia. Planen gikk ut på å sette på magnetiske hefteminer, såkalte limpets, på skipssiden. Disse var utstyrt med en sprengladning og en tidsinnstilt tennmekanisme. En fjær til tennmekanismen ble holdt igjen av en kobbertråd. Tidsinnstillingen foregikk ved at en liten ampulle med syre ble åpnet, slik at syren langsomt etset over kobbertråden. Til slutt røk kobbertråden, og stempelet slo med stor kraft mot knallperlen. Limpetene ble også utstyrt med såkalt anti-release, en mekanisme som gjorde at den eksploderte hvis de ble fjernet. 

I tillegg til limpets trengte man også taustige, gummibåt og våpen. Det var svært vanskelig å skaffe brukbart utstyr fra England, så gummibåten ble sendt fra Stockholm og båret gjennom skogen over svenskegrensen. Utstyret ble smuglet inn på havneområdet og gjemt under vareheisen i lagerbygningen. Utstyret ble transportert i en varebil. En annen varebil kjørte bak, og når de skulle kontrolleres av de tyske vaktene ved havneområdet, begynte sjåføren i bilen bak å tute veldig for å vise at han hadde dårlig tid. Dermed ble vaktene irriterte på sjåføren som maste slik, og begynte å kontrollere ham. Den forreste bilen med utstyret fikk kjøre inn på havneområdet. Den «irriterte» sjåføren i bilen bak hadde selvsagt alle papirer i orden. 

Limpetene festes

Den 16. januar 1945 forlot Max Manus og Roy Nielsen sine dekningssteder. Forkledd som håndverkere kom de seg inn på havneområdet hvor «Donau» lå. De tyske vaktene hadde stående ordre om å skyte på alt som fløt i vannet rundt skipet. Det kunne være en plankebit, en tom blikkboks eller liknende. Vaktene kastet håndgranater hvis de så bobler i vannet, i tilfelle det var fra sabotører som dykket under skipet for å sette på sprengladninger. 

Max og Roy skulle forbi de tyske vaktene. Når de kom til porten til havneområdet skulle Roy skli og ramle. Max og Roy regnet med at vaktene ville le av det, og hjelpe ham opp igjen, og ikke undersøke dem grundig. Det gikk etter planen. Roy lot seg skli over ende, vaktene plukket opp verktøykassa hans og de gadd ikke å sjekke papirene. (Papirene var selvsagt falske). Max og Roy hadde en kontaktperson som arbeidet på Amerikalinjens kai. Denne kontaktpersonen hadde kjørt vareheisen i stilling, og låste Max og Roy inne i heissjakta. 

Max og Roy kom seg ubemerket inn under vareheisen, hvor utstyret ble lagret. Gjennom hullet som var slått ut i gulvet under heisen kunne de klatre i taustigen ned til vannet, og ta seg fram med gummibåt. Ubemerket satte de limpetene på skipssiden, ca halvannen meter under vannlinjen. De brukte 10 limpets på «Donau», og limpetene ble satt så nær hverandre at eksplosjonen fra en av dem ville føre til at de andre limpetene ble revet av. Dermed ville anti-release-mekanismen sørge for at sprengstoffet ble antent. Limpetene ble også forbundet med cordtex eksploderende lunte. Mens de holdt på med dette, la transportskipet «Rolandseck» til kai på den andre siden av Amerikalinjens kai. «Rolandseck» var bygget i 1937, og tilhørte Deutschen Dampfschiffahrtsgesellschaft «Hansa». Til «Rolandseck» hadde Max og Roy kun en limpet igjen, og de satte den så nær maskinrommet som mulig. Max og Roy kunne se de tyske vaktene, og vaktene kikket av og til under kaia. Likevel klarte Max og Roy å arbeide uten å bli oppdaget. Etter at de var ferdige med jobben, kunne de spasere ut gjennom porten igjen. «Donau» seilte fra Oslo kl 15. Om bord var 1500 mann og 450 hester. Planen var at limpetene skulle eksplodere mens skipet var på åpent hav.

Det har gått så alt for bra

Samme kveld kom Max på at han ikke hadde fått gjengene tilstrekkelig vanntette. Dette førte til at han fikk et nervøst sammenbrudd. Han trodde at hele jobben var mislykket, og at alt arbeidet var forgjeves. Etter en svært nervepirrende natt for Max fikk han en telefon fra sin kontakt på Akers Mekaniske Verksted, skipsingeniør Martin Siem, dekknavn Ivar. «Jeg vet at det har gått dritt» sa Max. «Tull, det har gått så alt for bra» svarte Martin Siem. Det viste seg at limpetene hadde eksplodert tidligere enn beregnet, mens «Donau» var utenfor Drøbak. Kapteinen hadde styrt skipet mot land ved Skiphellebukta syd for Drøbak, og klarte å få baugen på land før skipet sank. Akterenden av skipet sank til bunnen. Hvor mange som omkom vet vi ikke. En rekke biler ble sendt til stedet, og et ekstratog med bergingsmannskaper ble kjørt til Ås. Max skrev i sin bok, Det blir alvor, at han og Roy dro til Skiphellebukta for å se. Selv etter at «Donau» var senket, skjøt de tyske vaktene på alt som fløt i vannet, og det var ikke lite som fløt rundt skipet. Ordre var ordre. 

«Rolandseck» lå fremdeles til kai i Oslo da «Donau» sank. «Rolandseck» ble straks undersøkt nøye, men limpeten som satt på skipet ble av en eller annen grunn ikke funnet. Etter at skipet var undersøkt eksploderte limpeten, og vannet fosset inn. De klarte så vidt å slepe «Rolandseck» til Akers Mekaniske Verksted, hvor «Rolandseck» ble satt i stand. Den 12. mars 1945 ble «Rolandseck» senket av britiske bombefly i Kattegat. Max Manus klarte seg gjennom krigen, men slet veldig med nerveproblemer. Roy Nielsen ble skutt og drept av Gestapo i en leilighet i Bygdøy Allé den 4. april 1945. 

Etter krigen ble vraket av «Donau» overtatt av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Et konsortium i Bergen hadde fått en bergingskontrakt tidlig i 1950-årene. Skipet ble registrert som «Bergensiania» og i 1952 ble det slept til dokk på Akers Mekaniske Verksted. En reparasjon ble vurdert, men ikke gjennomført, og skipet ble slept til Hamburg og hugget opp. Skipsklokken er bevart og var i mange år på Hjemmefrontmuseet. I 2014 ble den overført til Holocaustsenteret på Bygdøy.