Orden på tiden

Da jernbanen stadig ble bygget ut på 1800-tallet, ble det nødvendig med et felles nasjonalt og senere felles internasjonalt system for agivelse av tiden.

Fra gammelt av regnet man tiden ut fra solens stilling på himmelen. Når solen stod øverst på himmelen, var det midt på dagen. Fordi jordkloden er rund og roterer rundt sin egen akse, vil solen aldri stå høyest på himmelen over hele jordkloden samtidig. For vanlige folk hadde eksakte tidspunkter ikke særlig betydning i det daglige liv. Etter hvert ble det utviklet forskjellige typer klokker. Før industriens tid var klokker et statussymbol som svært få mennesker hadde råd til. 

Fra begynnelsen av 1800-tallet da flere fikk råd til å kjøpe klokker, ble det vanlig å bruke lokal middelsoltid. Når solen stod øverst på himmelen var klokken 12. Dette ble målt lokalt i de forskjellige byene og landsbyene rundt om i de delene av verden hvor man forholdt seg til klokkeslett. For Norges vedkommende er forskjellen i middelsoltid for Norges østligste og vestligste punkt 1 time og 47 minutter. Jo lengre østover man reiste, desto lengre måtte klokken stilles framover. Tilsvarende stilte man klokken bakover når man reiste vestover. Det spilte i prinsippet ikke særlig rolle i en tid hvor seilskuter og hestevogner var de vanligste fremkomstmidlene, og det var få som reiste over lengre avstander. 

Great Western innfører jernbanetid

Great Western Railway åpnet sin hovedlinje mellom London og Bristol i 1837. De jernbanene som til da hadde blitt åpnet var forholdsvis korte, og de mindre jernbaneselskapene tok utgangspunkt i lokal tid i byen eller stedet hvor selskapets administrasjon holdt til. Etter hvert ble det bygget jernbaner fra London både nordover og sørover, og da var tidsforskjellene mellom byene mye mindre. 

Great Western Railway kjørte øst- og vestgående tog, og da var tidsforskjellene større. Tidsforskjellen mellom London og lokal tid ved stasjonene i det sørvestre England var på opp til ca 20 minutter. Great Western tok fra begynnelsen av utgangspunkt i London-tid, også da jernbanenettet deres ble bygget ut lengre vestover fra Bristol. Et tidssignal kl. 12 London-tid ble sendt på selskapets telegraf til stasjonene.  

Forvirring med ulike tider

I 1862 stod jernbanen mellom Stockholm og Göteborg ferdig. Reisen mellom disse byene tok en ukes tid med hesteskyss, men med tog var reisen unnagjort på 14 timer. I Sverige som i andre land var klokken 12 når solen stod høyest på himmelen. Tidsforskjellen mellom Stockholm og Göteborg var 24 minutter, og det var også tidsforskjeller mellom stasjonene underveis. I tillegg til vanlig rutetabell måtte det lages en tabell for tidsforskjellene mellom Stockholm og Göteborg og alle de stasjonene toget stoppet ved underveis. Dette må ha vært forvirrende for noen og enhver. 

På midten av 1800-tallet var det vanlig at jernbaneselskaper innførte sin egen jernbanetid. Det vanlige var å ta utgangspunkt i lokal tid der selskapene hadde hovedkontor. I Pittsburgh i Pennsylvania, USA, hvor jernbaner fra flere selskaper møttes, måtte man holde styr på 6 ulike jernbanetider. Misforståelser med tiden kunne være ergerlig for togreisende. For jernbanedriften kunne misforståelser med tiden innebære sikkerhetsrisiko. Det ble også jukset med tiden på midten av 1800-tallet. En del fabrikkeiere hadde klokker som gikk for sakte, slik at arbeiderne jobbet en halv til en time lengre enn det som egentlig var arbeidsdagens lengde. Skjenkesteder jukset også med klokkene i lokalene sine for å «forlenge» de lovlige skjenketidene, i de byene hvor skjenketider ble innført. 

Ulike tider for norske jernbaner

I Norge tok Norsk Hoved Jernbane, som kjørte mellom Christiania (Oslo) og Eidsvold, utgangspunkt i Christiania-tid. Randsfjordbanen tok utgangspunkt i Drammen-tid, som var 4 minutter etter Christiania-tid. Da Christiania-Drammenbanen ble åpnet i 1872, måtte reisende som ankom Christiania stille klokkene sine 4 minutter fram. Skulle man reise med Christiania-Drammenbanen måtte stille klokkene 4 minutter tilbake før de gikk på togene. 

I 1879 innførte Sverige en enhetlig nasjonal tid for hele landet. Samme året åpnet Smaalensbanen og jernbanen over Kornsjø og over grensen til Sverige. Reiste man over grensen med tog til Sverige, stilte de reisende klokkene sine 18 minutter fram. Tilsvarende stilte man klokkene 18 minutter tilbake da man reiste inn i Norge. Smaalensbanen tok utgangspunkt i Christiania-tid på den tiden. 

En jernbaneingeniør mistet et tog

Jernbaner som krysset landegrenser ble mer og mer vanlig de siste tiårene av 1800-tallet. Togene ble lengre og toghastighetene økte. På sjøen kom flere og flere dampskip, både i lokale ruter langs kysten og over havene mellom landene og verdensdelene. Skipene ble stadig bedre utviklet, og overtok mer og mer trafikk fra seilskutene. Dampskipene kunne seile etter rutetider, og var ikke avhengige av vinden for å komme fram. 

Det var Sir Sandford Fleming som kom på ideen om å innføre en 24-timersklokke, og å dele verden inn i 24 tidssoner. Fleming var opprinnelig fra Skottland, født i 1827. Han hadde utvandret til Canada som 18-åring. Der ble han med tiden jernbaneingeniør, og han fikk bl.a. ansvar for å bygge jernbanebruer av jern i stedet for tre. 

I 1876 var Fleming på en reise i Irland. Der hadde han kommet for sent fram fordi rutetidene for et tog han skulle reise med var angitt med pm i stedet for am. Det var ikke noe som het kl. 13, 14, osv for klokkeslett på ettermiddag og kveld. Det var, og er fremdeles flere steder, am for klokkeslett fra midnatt til kl. 12 midt på dagen og pm for klokkeslett etter kl. 12 på dagen. Det var etter denne forvekslingen at Fleming kom på ideen om å innføre en 24-timersklokke for hele verden, samt å dele verden inn i 24 tidssoner med en times tidsforskjell for hver tidssone. 

Meridiankonferansen i 1884

I oktober 1884 ble det avholdt en større konferanse i Washington, DC. Her ble det bestemt at jordkloden skulle inndeles i 360 lengdegrader, eller meridianer, og at 0-meridianen skulle gå gjennom Greenwichobservatoriet i London. På den tiden var det britiske imperiet under dronning Victoria på høyden av sin makt. Sir Sandford Fleming deltok på denne konferansen, og hadde fremmet sitt forslag om å inndele jordkloden i tidssoner. Fleming foreslo at lokal soltid for meridianen midt i hver tidssone skulle gjelde for hele sonen. 

Selv om Flemings forslag ikke fikk tilslutning på meridiankonferansen i 1884, begynte flere og flere land å slutte seg til systemet. Japan innførte sonetid i 1888, og japansk tid var da 9 timer øst for det som senere ble hetende Greenwich Mean Time. Norge sluttet seg til sonetidssystemet i 1895. Det skulle imidlertid drøye til 1929 før alle land på jorden hadde sluttet seg til tidssonesystemet. På landjorda følger tidssonene landegrenser og større elver. Opp gjennom årene har grensene mellom tidssonene endret seg etter hvert som landegrensene er blitt endret. Gamle nasjoner har forsvunnet mens nye har oppstått. Treriksrøysa i Pasvik der Norge, Finland og Russland møtes er det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner møtes. Kina har innført en tidssone for hele landet.