Flammehav i rulletrappen

Noe av det farligste som kan skje i en underjordisk stasjon er at det oppstår brann. På King’s Cross St. Pancras undergrunnsstasjon i London førte et til da ukjent brannfenomen til at en ulmebrann plutselig ble til et voldsomt flammehav som tok livet av 31 mennesker. 

Onsdag 18. november 1987 litt før kl. 19.45 hadde brannvesenet blitt kalt til King’s Cross St. Pancras stasjon for å slukke en mindre brann i en av rulletrappene mellom billetthallen og plattformene til Piccadilly Line. Disse rulletrappene ble installert i 1939 og hadde ståltrinn med påmonterte teakplater. Sideveggene var av finérplater av teak. Mindre branner i Londons aldrende undergrunnsbanesystem var ikke uvanlig, det hadde vært 400 mindre branner der de forutgående 30 årene. Gamle rulletrapper med trinn og sideplater av teak fantes det mange av på Londons undergrunnsbane i 1980-årene, og mange av de mindre brannene hadde oppstått der. . Brannfolkene regnet med å få slukket brannen raskt. Det gikk dessverre ikke slik. 

Rulletrappene til Piccadilly Line går fra billetthallen og ned til samme nivå som Piccadilly Lines plattformer. Fra bunnen av denne nedgangen går ytterligere en nedgang med rulletrapper til Northern Line. Teak er et hardt treverk som ikke er lett antennelig. Rulletrappen som brant manglet deksler som skal hindre at gjenstander ramler ned i mellomrommene mellom trinnene og sideveggene. Nedenfor disse mellomrommene lå rulletrappens drivverk som var smurt med fett. Fettet var fullt med smuss. 

Røyk og lukt av svidd gummi

I 18.30-tiden denne onsdagskvelden meldte en passasjer fra til stasjonspersonalet at han hadde sett noe røyk fra oppadgående rulletrapp fra Piccadilly Lines plattformer, og at det luktet svidd gummi. Ca kl. 19.15 ble det på nytt meldt fra om røyk fra den samme rulletrappen. Noen minutter senere observerte en mann noen merkelige lysglimt mellom trinnene i denne rulletrappen. Han meldte fra til en stasjonsbetjent som undersøkte, men de fant ikke noe galt. I virkeligheten brant det under rulletrappens trinn. Kl 19.29 observerte en passasjer flammer som slo opp gjennom mellomrommet mellom et trinn og sideveggene. Passasjeren trykket på nødstoppknappen, og forsøkte sammen med stasjonspersonalet å hindre folk i å gå i den brennende rulletrappen. 

Kl. 19.33: Alarmen går

Både politiet og brannvesenet ble varslet om brannen. To politifolk fra British Transport Police patruljerte på stasjonen da rulletrappen ble stoppet. Noen minutter senere kom brannfolk og politifolk til stedet. Kl 19.39 beslutter politiet å evakuere billetthallen. Flere reisende som forstod at det var brann hadde reist videre med ankommende tog, men andre reisende gikk av togene. 

Kl. 19.40 får togførerne på Piccadilly og Victoria Lines beskjed om ikke å stoppe togene på King’s Cross. To politifolk ble sendt ned for å evakuere reisende. Reisende som fremdeles befant seg på plattformene ble henvist til Victoria Lines rulletrapper, som går parallellt med rulletrappene til Piccadilly Line. Oppe i billetthallen hadde brannfolkene under ledelse av Colin Townsley regnet med at brannen raskt kunne slukkes. 

Kl. 19.45: Et voldsomt inferno

Plutselig kom et voldsomt flammehav opp fra rulletrappene til Piccadilly Line og inn i billetthallen, og tok med seg alt og alle som befant seg i dens vei. Uten å ane noe om denne voldsomme ildkula hadde de to politimennene nede ved plattformene fortsatt å sende reisende opp Victoria Lines rulletrapper. Radioene som politifolkene hadde med seg hadde ingen dekning nede ved plattformene. Det var først da en av politimennene så den voldsomme røyken og flammene, at evakueringen den veien ble stanset. 

Mange reisende som befant seg i Victoria Lines rulletrapper fikk panikk og løp nedover rulletrappene for å komme seg i sikkerhet. En av politimennene fikk stoppet tog som ellers ikke skulle stoppe, slik at folk kunne komme vekk fra plattformene den veien. 

I mellomtiden hadde mange flere brannfolk og ambulansepersonell kommet til stedet. Voldsomme mengder røyk kom opp fra nedgangene til stasjonen. Røykdykkere gikk ned for å lete etter overlevende. Billetthallen var så full av røyk at det var nesten umulig å se noe der. Varmen var så voldsom at de om lag 150 brannfolkene som var med på sluknings- og redningsarbeidet bare kunne oppholde seg der i korte perioder.  

Brannen slukkes

Ut på kvelden fikk brannvesenet kontroll over den voldsomme brannen. Først kl 1.46 samme natt var brannen slukket. Deretter ble stasjonen gjennomsøkt for å finne overlevende. Flere overlevende ble funnet inne i toaletter like ved billetthallen. Kl 2.50 hadde redningsmannskapene funnet et ukjent antall overlevende i gangene nede ved perrongene i de dyptliggende delene av stasjonen. I alt 31 mennesker omkom i brannen. De aller fleste av dem ble funnet i billetthallen. Blant dem var lederen for brannfolkene Colin Townsley, som døde av røykskadene han hadde pådratt seg. 100 personer ble kjørt til sykehus. Mange med alvorlige skader. På sykehusene var det akkurat da vaktskifte blant personalet, så tilgangen til helsepersonell var god. 

Flere av de omkomne var så forbrent at det var vanskelig å identifisere dem. Noen ble identifisert ved hjelp av tannstillingene. En av de omkomne, en eldre hjemløs mann som ikke var meldt savnet av noen, ble ikke identifisert før i 2004. Billetthallen var helt utbrent. Stålet som billettautomatene i billetthallen var laget av var rødglødende neste morgen. En del av stålet i automatene hadde smeltet i den voldsomme varmen. Det samme hadde plasten i telefonbokser i en gangtunnel ca 100 meter fra nedgangen til Piccadilly Line. 

Spor etter gamle branntilløp

Hvorfor hadde brannen i rulletrappen oppstått? Og ikke minst, hvorfor hadde en liten brann plutselig blitt til en voldsom ildkule som feide inn i billetthallen? Var brannen påsatt? Var det terror? Undersiden av rulletrappen ble undersøkt. Det var ingen tegn til eksplosjon eller ildspåsettelse, men etterforskerne fant bevis på at det hadde vært minst 18 tilløp til branner nederst på sidepanelene. Så godt som alle var på høyre side i fartsretningen, nemlig oppover. Londonere flest var og er nøye på at man skal stå på høyre side i rulletrapper for at folk kan gå forbi dem på venstre side. Mange reisende trosset røykeforbudet og tente sine sigaretter mens de stod i rulletrappen på vei ut. Flere av dem kastet fra seg fyrstikker, og fyrstikker som ikke var slukket kunne ha forårsaket mindre branner og branntilløp. De fleste branntilløp hadde slukket av seg selv. Rulletrappen som brant manglet dessuten deksler som skal hindre at gjenstander ramler ned i mellomrommene mellom trinnene og sideveggene. 

Teak er vanskelig å antenne. Smørefettet som ble brukt til å smøre drivmekanismene under trinnene er heller ikke lett antennelig. Drivverket og rommet under rulletrappene var imidlertid aldri blitt rengjort noen gang. Støv og smuss, hår, rottepels og klesfibre hadde i tiårenes løp blandet seg med fettet. Selv om en tent fyrstikk ikke kan antenne smørefett, kunne smusset antennes. En natt forsøkte etterforskerne å slippe en tent fyrstikk ned på dette fettet på en uskadet del av rulletrappen nedenfor brannens arnested. Smusset ble antent med en gang og virket som en veke, slik at fettet smeltet og tok fyr. Det varte ikke lenge før det tok fyr i treverket. på trinnene og i sidepanelet. Ilden måtte slukkes før den kom ut av kontroll.   

Videre etterforskning

Etterforskerne arbeidet i flere måneder med å finne årsaken til ildkula som så plutselig oppstod. Togene i de trange tunnelene presset luft foran seg og suget luft bak seg. Kunne dette ha fått flammene til å blusse så voldsomt opp? To Piccadilly-tog hadde ankommet til stasjonen samtidig i hver sin retning på samme tid som ildkula oppstod. Målinger av luftstrømmene ble utført mens togene kom og gikk, men luftstrømmene var ikke sterke nok til å forårsake en slik voldsom ildkule, så den teorien ble utelukket. 

Eksperter ved Oxford University tok i bruk de mest avanserte datamaskinene som den gang fantes for å simulere brannen. I simuleringen steg flammene i begynnelsen rett opp, men skiftet retning og brant på skrå oppover langs trinnene i rulletrappen etter noen minutter. Plutselig var alle trinnene ovenfor brannens arnested overtent, noe ingen trodde var mulig. Hadde dataekspertene gjort feil i programmeringen? Ville årsaken til den voldsomme ildkula forbli et uoppklart mysterium for alltid? 

Trench effect

Til slutt valgte etterforskerne å bygge en modell av rulletrappen og billetthallen i målestokk 1:3. Kameraer og varmesensorer ble montert på forskjellige steder. Nå skulle man se hvordan brannen artet seg. Til å begynne med brant flammene rett opp. Etter 7-8 minutter la flammene seg på skrå oppover langs trinnene, og spredte seg langs trinnene oppover. Sideveggene på rulletrappen hindret varmen og avgassene i å spre seg sideveis. 

Rulletrappen ble som en kanal som ledet varmen og avgassene på skrå oppover. Varmen ble veldig konsentrert, og når den ble ledet oppover langs trinnene, ble disse varmet opp veldig raskt. I løpet av noen sekunder var alle trinnene ovenfor flammene blitt så varme at de ble antent samtidig. Fenomenet ble kalt trench effect, og var totalt ukjent for forskere og brannteknikere før katastrofen på King’s Cross St. Pancras. 

Trolig en brennende fyrstikk

Det ble aldri bevist, men man regnet det som mest sannsynlig at en fyrstikk som fremdeles brant hadde ramlet ned mellom trinnene og sideveggen, og ned på den fettete drivmekanismen under. Røykeforbud på stasjonene var blitt innført et par år i forveien etter en brann på Oxford Circus stasjon, hvor flere mennesker ble sendt til sykehus med lettere røykskader. Røykeforbudet ble ikke håndhevet. 

Smusset og søppelet som fettet var blandet med ble antent først. Etter hvert som temperaturen ble høy nok, smeltet smørefettet i drivmekanismen og tok fyr. Det oppstod en vekeeffekt, omtrent som i et stearinlys. Mer smuss tok fyr, og mer fett smeltet og ble antent. Det hadde allerede brent en stund før flammene slo opp mellom trinnene og sidepanelet.  Da rulletrappen ble stanset etter at brannen ble oppdaget, fikk ilden ordentlig tak i trinnene og spredte seg til sidepanelene. 

Etter hvert som flammene fikk bedre tak, la de seg på skrå oppover langs rulletrappens trinn. Varmen og avgassene hadde blitt konsentrert mellom trinnene og sideveggene. Trinnene ovenfor ble raskt varmet opp, og til slutt hadde alt treverket i trinnene blitt antent samtidig. I avgassene fra branner oppstår også karbonmonoksid, som er både giftig og svært brennbar. Vi skal ikke se bort fra at det var større mengder karbonmonoksid som ble antent samtidig som de ovenforliggende trinnene. Ildkulas hastighet ble anslått til ca 12 meter/sek. Den totale effekten i ildkula var anslått til 25 megawatt. Veggene i billetthallen gjorde at varmen ble konsentrert, og billetthallen ble utbrent. 

• 

Etterspill

Den manglende brannsikkerheten på Londons undergrunnsbane ble kraftig kritisert i en rapport som ble lagt fram. Infrastrukturen er gammel, og mye var nedslitt. Planer for evakuering av stasjonene manglet, og personalet hadde ikke fått tilstrekkelig opplæring i å bruke brannslukkingsutstyr, som også hadde sine mangler. Det ble satt i gang en rekke tiltak som skulle bedre brannsikkerheten, så noe slikt ikke skulle skje igjen. Flere lovendringer ble gjort, og røykeforbudet på stasjonene ble håndhevet strengere. Mangler ved brannslukkingsutstyret på stasjonene ble rettet opp, og nye sprinkleranlegg ble montert. Rulletrappenes undersider ble grundig rengjort. 

Katastrofen vakte oppsikt internasjonalt. Både leger og branneksperter reiste til London for å ta del i de erfaringene som ble gjort, både i redningsarbeidet, behandling av skadede personer og det rent branntekniske. 

De gjenværende rulletrappene med trinn av treverk ble skiftet ut, noe som tok mange år. Den siste rulletrappen med trinn av tre i London var på Greenford stasjon på Central Line, og var i bruk helt til 2014.