Isfjell rett forut!

Natt til 15. april 1912 kolliderte passasjerskipet RMS Titanic med et isfjell ca 600 km fra Newfoundland. Over 1500 mennesker omkom i denne skipskatastrofen som skulle forandre skipsfarten for alltid. Det er godt kjent at Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell. At det hadde vært en brann i en kullbaks ombord da Titanic seilte fra Southampton, er mindre kjent. 

• 

Den 10. april 1912 la det 269 meter lange passasjerskipet RMS Titanic ut på sin jomfrutur fra Southampton sør i England. Hun seilte innom Cherbourg i Frankrike og Queenstown, nå Cobh i Irland (Uttales Cove), før kursen ble satt mot New York. Om bord var om lag 1300 reisende og et mannskap på nesten 900. Skipet som var rederiet White Star Line sin nye stolthet. Blant de reisende om bord var det styrtrike forretningsfolk på 1. klasse, reisende fra middelklassen på 2. klasse og fattige emigranter som hadde solgt alt de eide for å få råd til billetter på 3. klasse. Emigrantene håpet på et bedre liv i USA eller Canada. Emigranttrafikken var en meget viktig inntektskilde for rederiene som seilte på de transatlantiske rutene. 

Luksusen på Titanics 1. klasse var overdådig. Standarden på 2. klasse kunne måle seg med standarden på 1. klasse på andre samtidige passasjerskip. Også de reisende på 3. klasse på Titanic fikk nyte godt av komfortable forhold. Reisende på 3. klasse var som regel emigranter som skulle bosette seg i Amerika, og rederiet regnet med at disse ville skrive brev til slekt og venner og fortelle om hvor fint det var på skipet. Før de reisende på 3. klasse fikk gå om bord måtte de vise fram legeerklæring på at de ikke hadde smittsomme sykdommer. De ble også undersøkt for lus før de slapp om bord. RMS Titanic fraktet også post for Royal Mail, det britiske postvesenet. RMS stod for Royal Mail Ship. 

• 

Byggingen av Titanic

Titanics skrog bestod av mange stålplater som var naglet sammen med 3 millioner nagler. Stålnaglene ble varmet opp til de ble rødglødende, satt inn i hullene og deformert i hver ende hed hjelp av en hydraulisk naglemaskin. I baugen var det ikke plass til å bruke naglemaskinen, så her måtte naglene slås inn og deformeres i endene for hånd ved hjelp av slegger. Dette var ikke mulig med stålnagler. I stedet brukte de nagler av smijern, som var dårligere egnet materiale til nagler. Det var også slagg i smijernet, noe som gjorde naglene sprøere. 

I september 1911 hadde RMS Olympic kollidert med marinefartøyet HMS Hawke utenfor Southampton. Olympic hadde prøvd å styre unna, men RMS Hawke hadde rent inn i Olympics styrbord side. Baugen til RMS Hawke var laget for å renne andre skip i senk, og skadene på Olympic var svært store. To vanntette rom ble oversvømt, men Olympic holdt seg flytende og ble sendt til Belfast for reparasjon. Byggingen av Titanic ble forsinket på grunn av dette. Titanic ble ikke offisielt lansert som et skip som ikke kunne synke, men at Olympic holdt seg flytende etter kollisjonen med HMS Hawke kan ha bidratt til at Titanics sikkerhet ble overvurdert. White Star Line hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. At rederiet selv måtte betale for reparasjonen av Olympic, forverret rederiets økonomiske situasjon. 

• 

Brann i kullbaksen

Titanic var et kullfyrt dampskip. Kull ble lagret i store kullbakser om bord. Helt nederst i skipet jobbet fyrbøterne dag og natt med å skuffe kull inn i dampkjelene ombord. Kull kan være selvantennelig, og det hendte at kull i kullbakser tok fyr. Brannen på Titanic ble oppdaget da hun forlot Belfast på vei til Southampton. Slike branner oppstod av og til, og man slukket dem ved å bruke opp kullet i kullbaksen hvor brannen hadde oppstått. Da Titanic ankom Southampton mønstret nesten alle fyrbøterne av, og rederiet måtte hyre nye fyrbøtere. 

Vanligvis hadde skipene med seg kull nok til både tur og retur. Men i 1912 hadde det vært kullgruvestreik i 2 måneder. Streiken var blitt avblåst kort tid før Titanic skulle seile, men forsyningene var redusert. Titanic hadde mindre kull enn vanlig da hun seilte, og det gjaldt å utnytte kullene på best mulig måte. 

Det er ikke tilfeldig at Titanic lå med babord side mot kaia i Southampton. Rederiet gjorde nemlig alt for å holde brannen skjult. De hadde ikke råd til flere forsinkelser. De regnet med å få kontroll over brannen underveis ved å bruke opp kullet i kullbaksen hvor brannen oppstod. Kullbaksen var like høy som et treetasjers hus, og brannen slukket den 13. april, da kullet i kullbaksen bar blitt brukt opp. Det ble oppdaget skader på det vanntette skottet mellom det 5. og 6. vanntette rommet. 

Mens fyrbøterne hadde jobbet på spreng med å bruke opp de glødende kullene, holdt Titanic en hastighet på 21-22 knop, noe som tilsvarer ca 40 km/t eller om lag 11 meter pr. sekund. Kapteinen var Edward Smith, som også var kaptein på Olympic da hun kolliderte med HMS Hawke. Smith, som ble regnet som White Star Lines beste kaptein, skulle gå av med pensjon etter Titanics jomfrutur. Det er vanlig at isfjell løsner ved Grønland og driver med strømmen i sjøen. Det hendte de drev så langt sør som til utenfor Newfoundland, i de områdene skipene mellom Europa og Nord-Amerika pleide å seile. Våren 1912 var det observert mange av dem. 

• 

Trådløs telegraf

Trådløs telegrafi var en helt ny teknologi på den tiden, funnet opp av den italienske ingeniøren Guglielmo Marconi. Det var signaler i morsekode, prikker og streker, som ble sendt fra et skip til et annet, og til telegrafstasjoner på land. De reisende som hadde råd til det kunne sende og motta telegrammer under overfarten. Telegrafistene var ansatt hos Marconi’s Wireless Telegraph company, ikke hos rederiene. 

Telegrammer som var viktige for skipsfarten hadde prefikset MSG, Master Service Gram, og skulle leveres til skipets kaptein. Hvis det ble observert et isfjell som kunne være farlig for skipsfarten, ble det sendt telegram til andre skip i området. Disse skulle ha prefiks MSG. Titanics kaptein mottok flere telegrammer fra andre skip om at det var observert isfjell i Nord-Atlanteren. Kaptein Smith bestemte seg for å legge kursen litt lengre sør enn det som opprinnelig var planlagt. Skipets hastighet ble ikke satt ned. 

Lørdag 13. april sluttet Titanics radiotelegraf å virke. De to telegrafistene brukte 7 timer på å få apparatet i gang igjen. På ettermiddagen den 14. april kom et telegram fra skipet SS Mesaba med varsel om isfjell. Senere på kvelden kom et telegram fra skipet SS Californian. De hadde stanset for natten på grunn av isfjell. Ingen av disse hadde prefikset MSG, og nådde aldri kaptein Smith. De to telegrafistene var travelt opptatt med å få sendt private telegrammer som hadde hopet seg opp. De ba telegrafisten på Californian om ikke å forstyrre. Californians telegrafist slo av apparatet og gikk til køys for natten. 

Isfjell rett forut!

Kvelden 14. april var værforholdene spesielle. Det var stjerneklart og veldig klarvær, og havet var blikk stille. Titanic hadde en hastighet på 22 knop, ca 40 km/t, som er 11 meter pr. sekund. Man trodde man hadde god oversikt til horisonten i det fjerne. I virkeligheten gjorde luftens densitet at lysstrålene ble bøyd, slik at det så ut som horisonten var noe høyere enn den egentlig var. Dette kamuflerte et stort isfjell, slik at utkikkene ikke så isfjellet før det var halvannen km unna. Utkikkene Frederick Fleet og Reginald Lee manglet kikkerter, fordi ingen om bord hadde nøkkelen til lugaren hvor kikkertene ble oppbevart. Kl 23.38 fikk Frederick Fleet øye på isfjellet rett forut, og varslet straks broen. Kaptein Smith hadde lagt seg, og førstestyrmann William McMaster Murdoch hadde overtatt kommandoen. Han ga straks ordre om å svinge skipet til babord for isfjellet og å sette maskinene i full revers. De vanntette dørene i de vanntette skottene ble stengt. Men det var for sent. Skipets styrbord side streifet borti isfjellet under vannlinjen. 

De som befant seg om bord merket en rystelse. Det iskalde vannet hadde gjort naglene i skroget vesentlig sprøere, særlig smijernsnaglene. De sprø naglene knakk som fyrstikker, og sjøvann trengte inn i de fem første vanntette rommene. Vann trengte også inn gjennom kullbaksen hvor det hadde vært brann i nesten to uker. En av veggene i kullbaksen hvor det var brann var det vanntette skottet mellom det 5. og 6. vanntette rommet. Stålet var svekket som følge av brannen, og det kan ha bidratt til at sjøvann begynte å trenge inn i det 6. vanntette rommet. Etter en inspeksjon begynte offiserene om bord å innse at skipet før eller senere ville synke. Det ble forsøkt å pumpe ut vannet, men til ingen nytte.

Kvinner og barn først

Titanic hadde ikke livbåter til alle personene om bord. Det var det ingen skip som hadde på den tiden, men Titanic hadde flere livbåter enn regelverket krevde. Da man begynte å låre livbåtene, ble det bestemt at kvinner og barn skulle evakueres først, i tråd med normene på den tiden. Det ble avfyrt skudd for å holde mennene unna. Likevel ble flere livbåter satt på vannet med mange ledige plasser. Musikerne som spilte i salongen på 1. klasse samlet seg på dekket og spilte mens evakueringen pågikk, for å roe ned passasjerene. Ingen av musikerne overlevde. 

Evakueringen av passasjerene på 3. klasse var kaotisk. I tråd med USAs immigrasjonslover ble de holdt adskilt fra de reisende på 1. og 2. klasse, og skulle gå i land på Ellis Island i New York. Reisende på 3. klasse hadde ikke adgang til dekkene hvor livbåtene befant seg. Det fantes ingen alarm og intet høyttaleranlegg. Mange av passasjerene på 3. klasse forstod ikke engelsk, mange skjønte ikke alvoret og mange ville ikke gå ut uten bagasjen sin. Det fortelles at flere fra mannskapet måtte dra passasjerer med seg for å få dem opp på dekk. De områdene på skipet hvor de reisende på 3. klasse hadde adgang var langt unna livbåtene. Da reisende på 3. klasse kom fram til dekket hvor livbåtene var, hadde de fleste livbåtene rodd bort fra skipet. Det er blitt hevdet at reisende på 3. klasse ble låst inne og med vilje hindret i å komme seg ut, men dette er ikke blitt bevist. 

De to radiotelegrafistene sendte ut nødsignaler så godt de kunne. RMS Carpathia befant seg så nær at de kunne nå fram i løpet av 4 timer. Med fare for selv å kollidere med isfjell, seilte Carpathia for full fart mot posisjonen hvor Titanic befant seg. Imens sank baugen på Titanic lenger og lenger ned. De vanntette skottene gikk ikke høyt nok opp, og vannet flommet over dem etter hvert som baugen sank dypere ned. Det ble sendt opp fyrverkeriraketter fra Titanic. De hadde ingen raketter med røde lys, som nødraketter skulle være. De skal etter sigende ha blitt observert fra Californian, men de trodde det bare var i forbindelse med festligheter ombord. Etter hvert som baugen sank lenger og lenger ned, hevet skipets akterende seg lenger opp. Maskinistene på Titanic gjorde en heroisk innsats med å holde strømaggregatene i gang med dampen som fortsatt var i flere av dampkjelene, så man hadde lys for å gjøre evakueringen lettere. 

Skipet brekker i to

Titanics akterende hadde hevet seg lenger og lenger opp. Klokken 2.10 gikk de tre propellene over vannflaten, og skipet ble stående i 45 graders vinkel. Til slutt klarte ikke skroget de voldsomme påkjenningene, og skipet brakk i to. Baugen som var fylt med vann gikk rett til bunns. Akterenden ramlet ned og fløt en kort tid, før også den begynte å synke. Da stod mange mennesker og klamret seg til skipets akterende. Kl 2.20 hadde Titanic sunket. Da hadde hun holdt seg flytende i 2 timer og 40 minutter. Mange mennesker kjempet for livet i det iskalde vannet. Etter hvert frøs de i hjel. Mannskapene i livbåtene våget ikke å ro tilbake for å plukke opp overlevende, da de selv kunne risikere at livbåtene kunne bli dratt under av desperate mennesker. Først da det stilnet av begynte de å lete etter overlevende. Det var veldig få som ble funnet i live. RMS Carpathia kom fram og plukket opp de overlevende i livbåtene, og satte kursen til New York. Over 1500 mennesker omkom, deriblant kaptein Smith. 492 passasjerer og 214 av mannskapet overlevde. 

• 

Etterspill

Under sjøforklaringen i London ble brannen i kullbaksen tillagt svært liten betydning. Hele den britiske sjøfartens gode navn og rykte stod på spill. Man la ansvaret for katastrofen på kapteinen, fordi han ikke hadde satt ned farten. Sikkerheten på passasjerskipene ble skjerpet. Det kom krav om at det skulle være plass i livbåtene til alle om bord. Tidligere var det skipets vekt som avgjorde hvor mange livbåter et skip skulle ha. Det skulle være radiotelegrafist på vakt hele døgnet. En egen ispatrulje for Nord-Atlanteren ble opprettet for å observere og melde fra om isfjell som kunne være farlige for skipstrafikken. Ispatruljen eksisterer den dag i dag. 

Brannen i kullbaksen på styrbord side kan ha hatt større innvirkning enn man har vært klar over. På bilder av Titanic før avgang fra Belfast, bilder som for noen år siden ble funnet på et loft, viser tydelig en stor sort flekk på skroget der kullbaksen var. Høyst sannsynlig var det på grunn av brannen. 

Joseph Bruce Ismay som var administrerende direktør for White Star Line overlevde forliset. Han gikk inn i en depresjon etterpå, og kom seg aldri etterpå. Vraket av Titanic ble først funnet i 1985. Det ligger på 3800 meters dyp.
Ville Titanic ha klart å holde seg flytende dersom de ikke hadde prøvd å styre unna isfjellet? Baugen ville bli smadret, men det er ikke usannsynlig at Titanic ikke ville ha sunket. Men førstestyrmann Murdoch gjorde det som var forventet av ham, nemlig å prøve å styre unna isfjellet.

Midt oppe i tragedien var det i hvert fall ett lyspunkt. Radiotelegrafen ombord skulle bare repareres av autoriserte teknikere fra Marconi. Telegrafistene hadde ikke lov til det selv, men det hadde hopet seg opp med telegrammer som skulle sendes. Flere passasjerer skulle motta telegrammer. Derfor reparerte de telegrafen selv likevel, selv om de kunne få sparken for det. Hadde de ikke reparert telegrafen selv, ville ikke nødsignaler kunne sendes, og i så fall ville høyst sannsynlig ingen ha overlevd Titanic-forliset.